Grøss og gru

Jeg anser meg selv som ganske tøff. Jeg kan gjøre det meste, det er ikke mange ting jeg kvier meg for (av redsel, heller av kjedsomhet).

Men det er spesielt en ting jeg virkelig ikke liker. Det er slike store (og små), tykke snegler uten hus. Også kalt brunsnegl, men det finnes mange ulike arter.

Vi har hatt en skikkelig sommerdag i dag. Jeg og barna har vært på besøk hos noen venner i nærheten stort sett hele dagen. Da vi kom hjem, ble det litt leking i hagen, mannen klipte gresset, grilling og bading.

Ikveld da jeg skulle rydde opp alle lekene ute i hagen, fikk jeg meg en skikkelig støkk. Det krydde av slike ekle snegler. Det var bare å stålsette seg, på kort tid plukket jeg 30 stk. Så skulle jeg begynne ryddingen, og da var det jo mange til. De kryper fram fra hjemmestedene sine, æsj. Så da fikk jeg plukket en god del til. Og jeg vet at hvis jeg går ut nå, er det sikkert enda flere.

Jeg har innsett at vi har en del gode gjemmesteder til snegler for tiden. Hagen er "under ombygging", det er er mye midlertidig plassering av planter, en pall med belegningsstein, en del ugress i den delen av hagen vi ikke bruker noe særlig osv.

Jeg må virkelig ta mot til meg å få renset opp i en del av disse gjemmestedene, lage det lyst og luftig slik at det blir lite skygge og at jorden tørker fort ut.

Etter sneglejakten ble jeg helt utmattet. For hver eneste snegle jeg plukket, kjente jeg del ilte nedover ryggen. Jeg vet at det er mange til der ute jeg burde tatt, men det frister mye mer å rydde opp på det rotete kjøkkenet (slik det ofte blir på utedager, spesielt når det er rent i oppvaskmaskinen).

Det rare er at i fjor så jeg ikke en eneste snegle i hagen vår. Den tid er over, forhåpentligvis kommer den tid tilbake.